Noen har kanskje ant det, for andre kommer det til å snu hele verden på hodet: Vi som jobber i biblioteket, har faktisk IKKE lest alle bøkene, og har dessuten heller ikke mer tid til fritidslesing (eller i arbeidstida!) enn gjennomsnittspersonen ellers. Men vi har studert, og vår utdanning har blant annet gitt oss verktøy for å kunne masse om nesten alle bøker likevel, og for å kunne gi kvalifiserte anbefalinger til dere 🙂

Uansett så har altså også Pipa og Kerstin lest en del i fritida i løpet av 2021, og hadde lyst å presentere sine personlige lesehøydepunkter for dere. Og hvis noe frister, så kan du helt sikkert låne boka hos oss på biblioteket!

Kerstin

I år klarte jeg ikke å lese så mange bøker jeg hadde satt meg som mål (for det pleier jeg faktisk å gjøre, selv om jeg aldri pleier å nå målet mitt); jeg tror det skyldes et par ganske tjukke romaner jeg hadde valgt, som jeg til syvende og sist ikke var veldig glad i, og som gikk tilsvarende seigt å lese (Jeg liker ikke å gi opp bøker). Jeg liker å lage meg en oversikt over mine leste bøker på nettsida Goodreads, ellers hadde det vært umulig å holde styr. Ikke fordi jeg leser så fryktelig mye, men fordi jeg er glemsk.

Et highlight var «Malorie» av Josh Malerman: Dette er fortsettelsen av «Bird box» («Lukk øynene» på norsk). Noen har kanskje sett filmen (og som i de allerfleste tilfellene kan jeg bare anbefale å lese boka som gir mye mer enn den -uansett gode- filmen), som handler om at det plutselig er en ukjent entitet i verden, som man for enhver pris må unngå å se på. Ellers blir man gal og dør; men siden ingen som har sett på disse vesener, er i stand til å forklare hva dette egentlig dreier seg om (av forståelige grunner), er det ganske innviklet å berge seg mot denne faren. Eller er det egentlig noe farlig…? Kjempespennende, veldig annerledes og originalt- og en reell pageturner. I «Malorie» følger vi samme familie som i første boka, og til slutt får vi faktisk en antydning til en forklaring, og en løsning. Veldig nervepirrende også bok nr. 2, og det var flott at Malerman faktisk lot historien komme til en konklusjon.

Et neste highlight var «Kongeriket» av Jo Nesbø som visst mange av dere også har lest. Etter min mening har Nesbø med denne boka vist igjen at han er mye mer enn «bare» en krimforfatter. Han gir så mye psykologisk innsikt, og kan dette med de små, mellommenneskelige detaljene. Boka var ikke en typisk krimbok (altså ikke det vi kaller for «politi-krim» som pleier å følge skjema forbrytelse – undersøkelse – noen hindrer – høydepunkt – politiet finner ut av saken), det likte jeg spesielt godt. Veldig fin karakterbygging og -utvikling.

En stor overraskelse for meg var «Mitt kalde hjerte» av Ashley Audrain, forfatterens debutroman. Den er vanskelig på plassere- krim eller ikke? Definitivt ikke klassisk krim, og for mesteparten av boka er det ikke engang en forbrytelse som står i fokus. Boka handler om en ung kvinne, Blythe, som tilsynelatende har det perfekte livet- mann, hus, en nyfødt datter. Men forholdet til datteren viser seg som vanskelig, allerede da Violet er veldig liten. Her spiller også Blythes fortid en rolle: Hennes mor og bestemor kunne nemlig ikke identifiseres med morsrollen, og man kan vel egentlig ikke engang si at de prøvde særlig. Men Blythe er fast bestemt på å gjøre det annerledes. Leseren følger historien fra Blythes perspektiv, som legger merke til at både Violet og mannen blir mer og mer fjerne i løpet av tiden. Og senest da Blythe føder en sønn, begynner man å ane at Violet ikke er den snille storesøsteren alle unntatt Blythe tror hun er…. Jeg kan bare røpe at boka er ganske uhyggelig (og samtidig fascinerende), på et psykologisk nivå. Jeg er tilbakeholdende med å fraråde folk å lese bøker, fordi det er helt motsatt til det som er min jobb – men veldig sårbare småbarnsmødre bør kanskje ikke lese den. Er du i tvil, kan jeg gjerne gi deg en trigger warning Boka var en pageturner for meg, spesielt siden det ulmer noe under det hverdagslige helt fra side 1, og man bare vet at noe forferdelig kommer til å skje.

Og sist men ikke minst: «En heldig løsning» av Sondre Midthun. Bokbadet har vi vært nødt til å utsette til januar (i håp om at den vil kunne gjennomføres!), av åpenbare grunner. I mellomtiden kan jeg bare anbefale alle å låne og lese Sondres 3. roman! Jeg ble rett og slett imponert. Og jeg vil ikke røpe mer nå, nettopp siden jeg heller vil at dere skal komme på Bokbadet å høre Sondre og intervjuer Kjell Nordeng fortelle om boka…!

Pipa

Nå må jeg si at hele året som gikk har blitt preget av studier. Jeg har lest MASSE fag og nesten ikke noe annet. Og derfor har jeg litt dårlig samvittighet.
Jeg bruker å lese på kvelden i senga før jeg sovner. Jeg har en haug med bøker på nattbordet, de ligger der og maser på meg hver kveld. Jeg gir en bok ganske mange sjanser, men noen gang må jeg bare gi opp og legge boken tilbake til hylla eller returnere den til biblioteket. I det siste har jeg gjort dette ganske mange ganger. Jeg venter bare på å finne en bok som kan fange min interesse, men kanskje har jeg blitt litt kresen og utålmodig? Hvor er boka som sjarmerer meg så pass at jeg glemmer å sove!? Hvor er boka som tar meg med seg til fremmede landskaper?
For å lokke frem den gamle lesehesten i meg har jeg tatt frem noe gamle favoritter fra hylla for å komme tilbake til den gamle lesekondisen min.
Julian Barnes sin bok «Flauberts Parrot» gir meg like mye glede som for 20 år siden, «Ordensforstyrrelse» av Richard Yates er like rystende lesning som for 10 år siden, Jonathan Franzen sjarmerer meg alltid og jeg gleder meg å få kjøpt hans nyeste bok som kom ut på slutten av 2021. Vigdis Hjorths «Hva
er det med mor» og «Et norsk hus» setter jeg fortsatt mye pris på. For en dame! Alice Munro sine noveller har fortsatt noe magisk i seg. Jeg kan kjenne igjen den gamle følelsen av lykke som jeg forbinder med en perfekt leseopplevelsen.

Å lese en god bok er for meg det samme som å føle livslykke og glede. Det er en kilde for nye tanker og inspirasjon.

Fordi jeg har det så travelt i hverdagen og neppe noe tid å sette meg ned å lese hører jeg ofte på lydbok. Oftest hører jeg noe grusomme krimhistorier eller norske forfattere som jeg har lenge tenkt å bli kjent med. Når jeg går tur, støvsuger eller strikker har jeg altid noen fortelling i øra.
For en nytelse det er å høre på Lars Saabye Christensens «Byens spor» -serie eller Karin Fossums «Førmørkelse», lest av den aller beste innleseren Kim Haugen, når jeg går i marka med min svarte store hund Bowie. Eller sitte i tog og høre på «Bienes historie» av Maja Lunde hele veien fra Bodø til
Oslo. Eller vandre i skogen og høre på Jon Krakauers fortelling «Inn i villmarken». Magisk!
Så egentlig har jeg jo lest ganske mye også i året som har gått. Mye bra og noe helt ubrukelig, men den absolutte nye topp-opplevelsen mangler nokk, dessverre. Kanskje året 2022 bringer med seg noe helt uforglemmelig? Jeg venter spent!

 

Kerstins lesesommer

Glimt av Kerstins lesesommer

Pipas bokhylle

Pipas imponerende bokhylle

Translate »
Share This