Jeg ble født på en liten øy utenfor Helsinki. Der gikk jeg også meste parten av mine første skoleår. Mitt første bibliotek var i  samme bygningen som grammatikkskolen min (ja, det var det det ble kalt da). Dette biblioteket har flyttet et annen sted lenge siden,  men selve skolebygningen eksisterer fortsatt.

Det var altså kort vei fra klasserommet til biblioteket og ganske kort vei hjemmefra dit også. Så liten var øya vår.

Det tok en stund før jeg turte å åpne døren til biblioteket fordi jeg hadde hørt rykter om at bibliotektantene der var veldig strenge og hissige av seg. I tillegg var skoletannlegen og helsesøsters kontor rett ved siden av biblioteket og jeg hadde ikke så varme følelser for de to torturkamrene heller.

På glassdøren til biblioteket sto det en plakat : «Riisu kengät tähän!» («Ta av deg skoene her!») – Ikke noe takk eller smilefjes for å mykne inntrykket nei…
Så gjorde jeg som lydige jenter gjør og åpnet døren med en skjelvende hånd. Med en gang møtte jeg det strenge blikket av bibliotekaren med stram hårknute, som sto bak disken sin og stirret på meg med skeptisisme. Jeg skrittet frem til henne med usikre steg. «Har du et bibliotekkort?» var hennes første ord til meg. Jeg ristet på hodet og stirret i gulvet. «Vil du ha et?» spurte hun. Jeg nikket bare til svar og da begynte hun å skrive ned informasjonen min. Etter mange spørsmål om mammas og pappas navn, adresse, telefon, skole, alder og husker ikke hva annet det var hun ville vite, så sa hun: «Vi må få dine foreldres godkjenning og signatur for at du kan få et bibliotekkort. Før dette er avklart kan du se litt på bøkene her, men du kan ikke låne noe og du må sette alt tilbake på plass. Også må du være nøye med å behandle bøkene med forsiktighet. Hvis det blir skade eller riper på en bok må dine foreldre betale erstatning for det. Du kan ikke låne mer en 3 bøker av gangen og du må passe på at du leverer de tilbake i tide. Hvis det blir mer enn 3 dagers forsinkelse med returnering må dine foreldre betale bot. Hvis bøkene ikke blir returnert innen en uke etter leveringsfrist, kan vi anmelde det til politiet. Da kommer politi på døra deres og da blir det flaut for hele familien. Hvis dette skjer kan vi frata deg retten å låne bøker fra dette biblioteket, du får portforbud i ett år og kortet ditt blir satt på vent. Og du må huske att biblioteket er ikke en lekegrind, tivoli eller møteplass med venner. Her snakkes det helst ikke og hvis det er absolutt nødvendig, så må det skje hviskende og helst i gangen utenfor døren. Hvis dine foreldre går med på at du kan få et bibliotekkort, så skal du bare få låne bøker fra barne- og ungdomsavdeling her i første etasje. Voksenavdeling får du ikke lov å besøke. Voksenbøker handler om saker som du ikke trenger å vite noe om. Når du blir 16 år får du lov å gå til voksenavdelingen og låne bøker derfra,  men vi skal fortsatt kontrollere hvilke typer bøker du låner. Hvis vi er i tvil så skal vi kontakte foreldrene dine. Noen barn prøver jo å snike seg opp til andre etasje, men vi har full oversikt og kan se alt som skjer i biblioteket på enhver tid. Så det kan du  bare glemme.»

Vell, jeg fikk lov av foreldrene mine å få et  bibliotekkort og jeg begynte å gå til biblioteket nesten hver dag år etter år, og en dag fikk jeg ta meg den første turen til den forbudte andre etasjen. Nå var jeg «voksen» og damen bak låneskranken måtte bare innrømme det.

Enda seinere i livet har jeg lært å kjenne så mange fantastiske biblioteker her i verden og så mange hyggelige bibliotekarer. Så jeg kan konstatere at frøken Bister fra det lille barndomsbiblioteket har ikke påvirket min lese- og låneglede noe særlig.

Godt brukt lånelapp
Lauttasaaren kirjasto, Myllykalliontie 1. Lainausosasto.

Foto: Bonin Volker v/ Helsingin kaupunginmuseo

 

Kartotekkort
Translate »
Share This